Den underlige stien - av Brede Vardeberg

Den underlige stien - av Brede Vardeberg

Publisert av RHK Webmaster den 16.04.20.
DEN UNDERLIGE STIEN.

Det sies ofte at veien blir til mens vi går, og trolig er det mye i det, men det er ikke så godt å si om det egentlig er slik.
Vi kan jo vri litt på det å si at DIN vei muligens blir slik tilfeldighetene OG dine valg fører deg. Men vi vet ikke om det er din helt frie vilje, som da alltid vil styre dine valg, om det er tilfeldighetenes spill, eller andre krefter, som påvirker valgene. Jeg kan noen ganger forundre meg over hvordan livets tilfeldigheter på en merkelig måte avløser hverandre, i en overraskende og uforklarlig rekkefølge, som om det på en måte var en styrt prosess, frem mot noe.

Noe som er en kjensgjerning er at når vi blir født inn i denne verden, vet vi ingen ting om hvilken vei vi vil bli ført inn på gjennom livet, og heller ikke hvor lang denne veien vil bli. I det hele tatt er da livet et ubesvart mysterium, og alt er egentlig usikkert, gjennom store deler av livet, da det er vanskelig å spå om fremtiden, og det er jo slik at fremtiden er skjult og alltid ligger foran oss. Men vi har egentlig ikke noe valg, det er bare å begynne på stien, eller den veien vi får tildelt, og prøve å tilpasse oss så godt vi kan. Om vi mener at vi går gjennom livet sammen med noen, så gjør vi vel egent ikke det. Vår livsvei går vi egentlig alene, med egne tanker og meninger, men vi går denne sammen med masse andre mennesker som er i samme situasjon, og som vi derfor får et viktig fellesskap med. Vi er mer eller mindre nære, og blir til viktig hjelp og støtte gjennom livet.

Denne underlige stien, eller veien, som vi alle må gå, er jo i utgangspunktet lik, men vil gjennom hele ferden oppleves som helt forskjellig, av mange forskjellige årsaker. Livets utdeling og loddtrekning har aldri vært rettferdig, og vil aldri bli det, slik at vi alle vil bli råkt av tilfeldighetenes spill, både på godt og på vondt. Et ukjent antall mennesker har gått livsveien før oss, og det samme vil komme etter oss, vi blir bare en enkel lekk i et uendelig langt kjede, som på en måte oppfattes som om det ikke finnes noen slutt i noen av endene.

Det som da kan synes litt viktig, er hva er det vi klarer å legge igjen etter oss, på den bitte lille stunden vi får tildelt her på Jorden.
Det er jo noe av samme ansvaret som en gårdbruker har når han overlater gården til neste generasjon. Den skal helst være i bedre stand enn da han selv i sin tid tok over. Det er jo noe slik vi også bør tenke om vår livsvei, vi har Jorden bare til låns.

Noen går en bred og flott vei gjennom livet, mens andre havner på helt andre typer veier og stier, og som består av utallige kryss og avstikkere.
Alle har på en måte en type vei å følge, enten det er mennesker eller dyr, for dyrene følger også enkleste sti eller vei, om de får muligheten til å velge.
Selv i den tetteste skog finnes det tråkk som noen tidligere har gått opp, og som senere vil bli funnet og fulgt av andre.

Noe av denne følelsen kan jeg sitte med noen ganger, med tanke på det å være en losjebroder, at vi også følger etter på en vei eller sti som mange har gått før oss, og som vi nå prøver å følge, ikke minst forstå hvor fører oss hen. Slik jeg forstår dette, må vi gjøre hva vi kan for å vedlikeholde denne veien, og helst utvikle den på en slik måte at den blir enda lettere å ferdes på enn tidligere.
Men ting er ikke alltid slik at de bare kan bestilles, selv med den beste vilje, for det viser seg jo igjen at det meste er foranderlig, og ikke så stabilt som det ofte var å ønske. Dette kalles ofte for utvikling.

Det jeg kan synes viktig, er at vi i det minste må forvalte vår arvede vei og kronglete sti på en slik måte, at det ikke vil gro igjen bak oss, og at ingen til slutt vil finne igjen restene av vår ferd og arbeid. Samtidig må vi prøve å rydde vår underlige sti for stengende kjerr og annet buskas, her vi nå befinner oss, på en slik måte at dagens sti mer kan åpenbare seg som en kommende bred og fin vei, som vil bli bedre å gå på enn dagens utgave.

Det ville bli en stor og fin lekk, i vår del av losjelivet lenke.

Brede Vardeberg
Losje XVI Hamar