Riksskalds ”Ord for dagen” på Rikslosjemøtet 2012

Riksskalds ”Ord for dagen” på Rikslosjemøtet 2012

Publisert av RHK Webmaster den 07.04.20. Oppdatert 31.10.21.

Riksskalds ”Ord for dagen” på Rikslosjemøtet 10.03.2012 på Kongsberg.

Høyverdige Riksdrott!
Gode Ordensbrødre!

Prolog
Prologen er forfattet av Broder M. Brostrup Landstad, medlem av Losje St. Olav VII Moss. Prologen ble lest på Rikstinget i Drammen i 1952 – på 50-års-jubileet, men første gang fremført ved stiftelsen av Losje VIII Larvik 15.04.1951:

Har du vandret i fremmende lande og følt som et stikk i ditt hjerte,
når drømmen om Norge og hjemlandets jord gikk over
fra lengsel til smerte.
Har du gått under sydlandets sol til din skygge forsvant,
og tenkt på den dag den smilende stod på langt annen kant.
Har du levd under fremmede seder og skikke
og visst at hjemlandet glemmer du ikke.
Hvor hver trevl i din kropp og hver tanke du tenkte
næret et håp om å slippe å lengte.
Har du det – har du følt hva Ridderne mente
da Sønner av Norge en dag ble forente.
Lysende så de at kongstanken brente.
De bar i sitt hjerte arven fra Mor
og glødet et Kors som flammet om natten - som lyset fra nord.

Som et flimrende skjær over himmelens bue
traff det til slutt vår hjemlige stue.
NORA vårt opphav – vår far og vår bror
– men Norge tok seden, så du ble vår Mor.
Verden var like mekanisk - og kalkede graver som nå.
Og brødre som lengtet og søkte og ventet på noe var sjeldne og få.
Kunne det nytte å skape no` nytt og tvinge det inn,
kunne en vente at idèen om Ridderlig vandel myknet ditt sinn?
Langsomt og sikkert spiret det frem grener og frø.
St. Olav var våknet – og kongstanken frelst fra å dø.
Riddere kjempet idèen og håpet om livslysten frem
lyst til å leve et liv for å ofre det ødselt på dem
som trengte hans hjelp og hans sverd.
Ofret det villig - og selv ved tap var det ofringen verd.

Gjennom motgang – gjennom medgang – som i dag
– vinner du din sjel tilbake – kanskje lettest ved de tapte slag.
Olav, Korset – Morgenrødens vokter – står for oss som målet i det fjerne.
Og den gløden som du tente da vi knelte ved ditt alter, skal vi verne.
Femti år er ingen tid – det er lenger frem enn veien er tilbake,
og målene ligger der ennu og vinker langt i det fjerne.
Og da som nu lyser alterets ild som den fjerneste stjerne.

Vi er kommet til en milepel i losjens liv
hvor sannhets erkjennelse når våre hjerter som stikk fra en opprisset kniv.
Har vi holdt hva vi lovet med bøyede knær,
har du kjempet for målet du fikk ved alteret her?
Spørsmålet når oss med stikk – noen med glede – andre med svie,
noen kan svare – noen kan love – men mange må tie.
Men målene er der - og høyne dem vil vi hvert eneste ett –
og tro og forsverge vi aldri blir trett.

Tro at lyset vi fattige søker å tenne
inn i det ukjente – unådde – evige kanskje vil brenne.
Tro at enten vi tar eller får – har vi alle nò å yte
og vår plass i livet kan vi finne hvis vi lærer oss å lyde.
Vær beredte til å kjempe – beredte til å søke,
beredte til å lære, og gi for å øke
verdien av vårt eget liv på denne jord.
Og for det er intet mål for høyt - og ingen kneik for stor.

Ennu er ikke langt nær målene nådd.
Og vet vi kan hende engang blir vi flådd
for alt som blir kalt illusjoner.
Men dypt i vårt hjerte er gjemt en melodi – og aldri vi glemmer disse toner.
For vi vet – ja vi vet at vi alltid er ute på vandring.
Og hver eneste topp vi beseirer gir oss forandring.
Kampen skal vi kjempe sammen og alene
og idealene skal ligge der høye – klare og rene.

Og når vi atter står ved neste pæl
teller bare det du ofret og formådde med din sjæl.
Har veien vært lang og strevsom å vandre
er det ingen som kan dømme deg - og ingen kan klandre,
hvis den ender som den begynte her i Losjens Hall, hvis Morgenrødens lys som St. Olav Korset tenner
kan streife dine bøyde knær og folde dine hender.

 

Etterord
Som medlem av Senatet er jeg blitt oppfordret av FÆOR, Tormod Fjære, til å bidra med et budskap til alle Ordensbrødre i Ordenen RHK. Jeg har i den anledning valgt ett innlegg jeg fremførte på Rikslosjemøtet på Kongsberg lørdag 10.03 2012. Det var den dagen Hovedlosjen og Rikslosjen ble forenet. Dette var en fantastisk dag for oss som var tilstede – ja for alle i Ordenen RHK.
For meg personlig var det avskjed med et Embete jeg etter hvert var blitt glad i, det å få være Skald i Rikslosjen. Så ble jeg også den aller siste Riksskald. For meg var dette møtet litt vemodig – men også en sterk opplevelse – fordi vi alle visste at nå var veien videre lagt. Vi skulle bare se fremover!

Jeg valgte å fremføre denne Prologen av M. Brostrup Landstad, som han fremførte på RHK sitt 50-årsjubileum i Drammen i 1952, med «litt» omskriving av meg. Etter min mening er denne prologen like aktuell i dag som for snart 70 år siden.( Den er hentet fra RHK sitt 75 års-Jubileumsskrift, s.122-123).

I skrivende stund sitter vi alle hjemme i våre egne stuer og gjør det beste vi kan, holder oss hjemme. Koronaviruset har lammet vårt lille Norge, ja en hel verden. Alvoret har tatt oss, vi vet ikke hvor lenge det vil vare, og vi vet ikke når vi får se igjen våre kjære som bor langt unna.

Losjearbeidet er lagt på is. Jeg savner mine Ordensbrødre. Jeg savner møtene, Ritualene, musikken, stemningen og ikke minst Brodermåltidet og håndtrykkene når vi møtes.
Så mange vennskap blekner med årene,
går tapt i avstand og omstendigheter.
Men Losjen vil alltid være der,
som en viktig del i tilværelsen,
en del av erindringen.
Gode Ordensbrødre, alle broer er ikke brent. Bruk nettet, bruk telefonen, ta kontakt med den Broderen som du nettopp tenkte på!
Som hav og himmel,
som sol og måne,
som trær og blomster,
er du tilstede for din venn og Broder.
Jeg har ved flere anledninger sitert den franske forfatteren og tenkeren Albert Camus, som fikk Nobelprisen i litteratur i 1957, og som døde i en bilulykke i januar 1960. I år er det altså 60 år siden han gikk bort, og forlagene trykker igjen opp hans kjente verk, slik at vi alle kan bli bedre kjent med ham. En av hans bøker, «Pesten» ble brått aktuell i disse dager. Den handler om en pest som bryter ut i den algeriske havnebyen Oman. Beskrivelsene i boken kan fort relateres til dagens situasjon, at en ikke tar smittespredning alvorlig, diskusjoner om smittetall, dødstall, karantene og tiltak for å hindre spredning. Boka blir nå å finne hos bokhandleren først i april.

Ett av Albert Camus sitater jeg setter aller mest pris på er dette. La det stå som et motto for oss i en vanskelig tid:
Gå ikke foran meg,
kanskje jeg ikke følger etter.
Gå ikke bak meg,
kanskje jeg ikke vil føre an.
Gå ved siden av meg
og bare vær min venn.
La meg til slutt komme med trøst i en tung tid med to norske ordtak:
- Tiden er den urt som helbreder alle sykdommer
- Som frisk har man tusen ønsker,
som syk har man bare ett
Så ønsker jeg hver enkelt Broder alt godt i tiden som kommer. Vær tålmodig og sterk! 
Ta vare på hverandre! Vi møtes igjen til høsten!



Trondheim, 28.03.2020

Med Broderlig hilsen,
Peder J. Smehaug